I det siste har hjernen min blitt fylt med kunnskap jeg håper siver fort ut igjen.

Jeg ønsker nemlig å gjøre plass til fakta om helt andre ting enn lakkbeskyttelse og parkeringssensorer bak de blonde tufsene.

Familien min har en stund vært i bilkjøpsmodus. For familiens mannlige medlem har det ført til lysende øyne, siklende munnviker og voldsomme, orale utbrudd om tripcomputere, hestekrefter, utstyrspakker og dekkdimensjoner.
For den eldste av familiens kvinnelige medlemmer har det ført til et stadig sterkere ønske om ørepropper.

Jeg er nok ikke blant de mest jålete og «damete» damene, men når det gjelder temaet bil oppfyller jeg alle fordommene om blonde jenter: Fargen er stort sett det eneste jeg kan bidra med når noen ber meg beskrive en bil. For én gangs skyld har jeg derfor gitt mannen min carte blanche.
– Kjøp hva du vil! Det eneste jeg krever er at den ikke har automatgir, utbasunerte jeg forleden.
Selvsagt fant han mange flotte biler MED automatgir, også måtte jeg involvere meg likevel, for å forklare hvorfor jeg ikke ville ha automatgir (det er forresten fordi jeg regner med at jeg da aldri tør å kjøre en bil med manuelt gir igjen).

Så for første gang beklager jeg meg over at mannen min er så demokratisk anlagt at han gjerne vil jeg skal delta i alle avgjørelser som har en viss betydning for familieøkonomien. Siden han er så interessert, kan han vel bare finne fram til den beste bilen og spare meg for stadige linker til bruktbilannonser og høytlesning av biltester der jeg ikke klarer å oversette halvparten av uttrykkene likevel!

Når disse linjene leses, kjører vi endelig rundt i et nyinnkjøpt, rullende vidunder. Sannsynligvis har den det jeg ser etter i en bil: Girkasse, ratt, fire hjul og et håndbrekk. Også en fin farge, da. Så da synes jeg det er stas, jeg også.

Stringtruser til besvær

Stringtrusa er død. Men i min syklubb lever det bittelille tøyplagget i høyeste grad videre. Eller i alle fall historiene om det.
Jeg har nemlig et par venninner som har noen pinlige, men særdeles artige historier om den berømte g-strengen…
Morgenen var som alltid hektisk for…la oss kalle henne venninne S. Etter å ha skysset gubbe og unger ut av huset, gikk hun inn på badet og rettet kursen mot dusjen.
Et blikk på klokka viste at det neppe var tid til å vaske håret. Tid var det heller ikke til å lete etter hårstrikk. Så hun grep ei – vel og merke ren – stringtruse som lå på benken, surret den et par ganger rundt håret. Og vips, den perfekte topp på hodet i det hun stupte inn i dusjen.
Ren og pen, fartet hun som en virvelvind rundt i et halvkaotisk hus. Tørket litt støv her og samlet litt klær der. Hele tiden litt småstresset på grunn av alle dagens gjøremål.
Så var hun brått i byen, fartet fra butikk til butikk for å gjøre ulike ærend. I en av butikkene ble hun stående å småprate litt med ekspeditrisen i det hun kjente noe falle i sakte-kino fra toppen av hodet.
Verden sto stille i det øyeblikket hun – og butikkdamen – festet blikket på den lille svarte g-strengen som lå mellom dem på disken…
Den andre stringtruseblødmen skjedde venninne L. Hun sto på farta til å hente barna på SFO og røsket en ren dunjakke ut av tørketrommelen .
På vei fra bilen og inn på SFO, møtte hun et par fedre som hilste litt fraværende mens de kikket stivt mot brystpartiet hennes. Hm…pussig, tenkte hun i det hun travet inn blant alle barna på SFO.
I det hun slår blikket nedover sin svarte og nyvaskede dunjakke, lyser en hvit blondestringtruse mot henne. Godt festet til en borrelås…

Tja, hva er egentlig moralen i disse historiene? Sjekk at tørketrommelen aldri skjuler små plagg som fester seg til borrelåser. Og bruk for guds skuld såpass romslige truser at du aldri – jeg poengterer ALDRI blir fristet til å feste dem i håret!

Adventstiden er en travel tid. Mat skal lages, sølv skal pusses, kaker skal bakes, huset skal skinne, gardinoppheng og vindusvask. For ikke å snakke om innkjøp av juletre, julenek, gaver, mat og drikke.

Det er da jeg tenker på «Julekveldsvisa», med tekst av Alf Prøysen, som er en av de fineste julesangene jeg vet om. De første linjene er vel kjent for de fleste:

Nå har vi vaske gølve
Og vi har børi ved,
Og vi har satt opp fuggelbånd,
Og vi har pynte tre…osv.

- Bare det var så enkelt, tenker jeg, bare å vaske gulvet og bære inn litt ved, og vips så er julen komplett, men alt strevet er selvfølgelig hva man selv bestemmer seg for. Det må også sies at denne julesangen handler om så mye mer som hører julen til.
I år ville jeg anstrenge meg litt ekstra, og være litt tidlig ute for å hjelpe min datter med kalendergavene. Med tre barn i huset og 72 små kalendergaver er det ikke alltid enkelt å finne på noe. Med nærmere 40 innkjøpte småting fortalte jeg min datter stolt at nå hadde jeg kjøpt inn vel halvparten av gavene, slik at hun slapp å anstrenge seg så mye. Det var da nederlaget kom:
- I år har jeg tenkt å kutte det helt ut, sa ho.
- Hæ, er det mulig, jeg som har vært så flink, tenkte jeg. Skuffelsen var stor med en gang, men når jeg fikk tenkt meg litt om var vel det en ganske fornuftig avgjørelse av henne, og barna synes det var helt greit.
Nå har jeg roteskuffen full av tegnesaker, sokker, vanter, hårpynt, gotterier og annet nyttige og unyttige ting som jeg kan ta fram etter hvert ut på nyåret. Kjekt å ha.

Ha en fortsatt god adventstid.

lisbeth.kjolberg@sa.no

Prøver man for hardt å imponere, ender det gjerne med det motsatte.

Det fikk jeg virkelig merke i lunsjpausen en dag. Nylig hjemkommet fra en helg i Storbritannia, tenkte jeg at jeg for én gangs skyld skulle bidra litt til den evige sports-praten her på huset.
– Vi bodde på samme hotell som et fotballag som visstnok er ganske kjent, skrøt jeg.
– Jeg har aldri hørt om dem, men de het et-eller-annet Friday.
Responsen uteble ikke:
– Hæ? Det finnes ikke noe slikt fotballag. Er du sikker på at du ikke blander sammen med at du har vært og spist på TGI Fridays? skrattet kollegene.
Så kommer det fra én:
– Sheffield Wednesday, derimot, er jo en kjent klubb.
Latteren runget såpass høyt at det kun var et fåtall som fikk med seg at jeg nikket:
– Jo da, det var det laget jeg mente. Takk for hjelpen.
Noen minutter senere kom de vantro spørsmålene:
– Var det virkelig det du mente? Har du aldri hørt om dem før?
Selv de kollegene jeg hadde trodd visste like lite om sport som meg, hoverte. Og i flere dager senere ble jeg møtt med lattermilde snøft:
– Sheffield Friday, du liksom!
Problemet er vel at jeg selv sliter med å se humoren her. For meg er det nemlig helt logisk:
Det var snakk om en fotballklubb med en ukedag i navnet sitt. At mine sportsinteresserte samtalepartnere ikke skjønte hva jeg snakket om, synes jeg fremdeles er like rart.
Moralen er vel at når samtalen dreier seg om ting man ikke har peiling på, er det best å holde kjeft. Lytte og lære. Å stille spørsmål slår nemlig heller ikke alltid an. Det oppdaget en kollega med omtrent like høyt kunnskapsnivå om sport som meg da hun spurte om forskjellen på bandy og innebandy.
Og for all del: Still ikke spørsmålstegn ved de mer kunnskapsrikes rett til å gjøre narr av deg. Enkelte logiske sammenhenger vil de nemlig aldri se.

Orden og system har aldri vært min sterke side. Derfor er jeg både glad og forundret over at familiens yngste sjarmtroll på 17 måneder viser lovende takter til å bli en skikkelig ordensmann. Han har en sterk trang til å samle alt på et og samme sted. Den egenskapen fryder vi oss over. Men fortviler litt også. Alt havner nemlig i do!
Så snart døra inn på baderommet står på gløtt, ser han sitt snitt til å lure seg inn og slenge det han har rasket med seg på sin ferd mot det store målet – toalettet.
En dag sto han og ropte ”brum-brum” mens han pekte mot do. Og ja, ganske riktig. Der nede duppet yndlingstraktoren hans.
En annen dag sa han ”gakk-gakk” mens han kikket over doskåla. Der ”svømte” et par badeender.
De siste ukene har jeg derfor funnet god trøst i undersøkelser som viser at oppvaskkluter ofte inneholder mange flere bakterier enn et do. Og at et gjennomsnittlig tastatur også er mer møkkete enn et toalett.
- Hvor er bilnøklene?
- Hvor er fjernkontrollen til tv?
- Har noen sett avisa?
- Jeg finner ikke fotballstøvlene!
Samme hva vi spør etter, så svarer enten storebrødrene eller en av oss voksne lettere humoristisk:
- Let i do!
En regntung søndag for noen uker siden, var Fredrik særdeles målrettet. Da min bedre halvdel begynte å lete febrilsk etter snusen, skjønte jeg umiddelbart hvor den hadde havnet. Det gjorde han selv også. I det vi bøyer oss over doskåla i kor – for å få bekreftet at en boks general portion har fått en ufrivillig svømmetur – hører jeg det mumle oppgitt fra siden:
”Kjære Gud, la denne dagen snart være over!”.

Ordfører’n digger Britney Spears og alle vet hvor alle andre befinner seg!

Storebror må ganske enkelt elske sosiale medier. På Facebook, Twitter, Google + og så videre deler vi ivrig informasjon om oss selv. Særlig populært har det blitt å oppdatere hvor man befinner seg via Facebooks innsjekkingsapplikasjon. Hvilken musikk man lytter til kan også publiseres, ved å koble Spotify til sosiale medier.

Er det nyttig informasjon for andre at jeg en mandag lytter til «Fuel the Fire» mens jeg befinner meg på Festiviteten?

Legg merke til at det er få som sjekker inn på Rimi, Hönan Agda eller danskebåten. Derimot er det mange innsjekkinger på steder som Høgskolen i Østfold, Bølgen & Moi og diverse flyplasser. Les: Man er en velutdannet og velreist gourmet. Selv var jeg nylig på Institutt for journalistikk og på Theatercaféen i Drammen. Ergo er jeg en kulturell, kaféofil journalist.

Publisering av Spotify-spillelister er også populært. Jeg slengte meg nylig med på trenden og fikk rask respons. For da jeg satt i min egen verden med hodetelefonene og lyttet til Gabrielles landeplage «Ring me», ringte jammen telefonen. I andre enden var min kollega.
– Døh! Hører du på GABRIELLE?! lød det småforaktelig.
Ingen kredpoeng for meg der altså….

Vel. Nytteverdien i musikkdeling og innsjekking er kanskje tvilsom, men underholdningsverdi har det. For nå vet jeg at byens ferske ordfører digger Lady Gaga og Britney Spears, og i SAs sportsredaksjon har man en journalist som liker tysk folkemusikk «sehr gut»…..

Hva er oddsene for at man punkterer samtidig som sin egen mor, og sniker foran henne i veihjelpkøen?
Søren, punktert hjul på ettermiddagen, når man helst vil rett hjem fra jobb. Ringer hjem. Bare telefonsvarer. Ringer mamma.
– Du, altså, har du to minutter?
– Det passer litt dårlig nå, du skjønner jeg står her langs veien med flatt dekk!
Er det mulig!
- Men ring NAF, da får du raskt og greit hjelp, råder mamma.
En halv time senere kommer en blid, pratsom og godt voksen kar med stor bil. Han kan fikse hjulet!
– Men du skjønner, egentlig var jeg på vei et helt annet sted, forteller han, og sier adressen til der jeg vet at moren min står og venter, sikkert en smule utålmodig.
Der og da kan jeg jo ikke be mannen snu og kjøre en helt annen vei for å hjelpe en annen, selv om det er min egen mamma. Kanskje har hun fått skiftet dekk i mellomtiden også?
Først dagen etter får jeg hennes historie. Hun hadde ringt NAF først og fått et kjapt ja til hjelp. Ny telefon.
– Du må nå nok vente, det haster mer med en som står her i Sarpsborg og har punktert! (søsteren min gjettet at det var meg. )
Ny telefon fra NAF. En velvillig kar melder seg.
– Æ kan komme med en gang, tilbyr karen på linja.
– Hvor kommer du fra, da, spør mor.
– Fra Alta, svarer han.
– Nei, jeg mener hvor kjører du fra nå, sier mor.
–Fra Alta, vel, sier han, og ler sammen med moren min da det viser seg at oppdraget han har fått tildelt i Østfold er 23 timers kjøretur unna.
Ny telefon. Nå fra Moss. Han kommer! Ny telefon. Nei, han må ordne en motorstopp først. Ny telefon. Han kan ikke komme likevel- – det må tauing til.
Ny venting ved telefonen.
Først tre timer etter første samtale så svinger en blid, pratsom og godt voksen kar opp hos henne, reparerer dekket, og jammen hilser han ikke fra meg også!

Når gamle damer skal ta portrettbilder, sier det seg selv at det er en stor utfordring for den som skal ta bildene.
Da damene i denne spalten skulle nettopp det, ble det en tålmodighetsprøve for vår fotograf Jarl Morten, i hvert fall når det gjaldt undertegnede.
Når håret gråner, smilerynkene sprer seg over hele ansiktet, og øyelokkene dekker halve øyet, hjelper det ikke bare å freshe seg litt opp, nei, da må utseendet planlegges nøye. Noen ganger skulle jeg ønske at jeg kunne ha på meg briller når øyensverten skal på, men det sier seg selv at det er en umulighet.
Etter første runde med fotografering var jeg svært dårlig fornøyd med resultatet. Øynene ble to streker da øyelokkene var tunge, smilet ble svært kunstig, og dobbelthaka ble veldig framtredende. Da var det jeg senere måtte spørre fotografen litt forsiktig være så snill å ta nye bilder?
- Klart det, svarte han som en selvfølgelighet. Jippi!
Ny oppstilling ble det på en forblåst dag. Jeg forberedte meg først og fremst på å holde øynene svært åpne.
- Du skal da ikke STIRRE inn i kamera, kom det fra han, du må være naturlig. Hjelp, tenkte jeg, nå forsvinner øynene igjen. Da ble det å holde munnen igjen så ikke smilerynkene kom så veldig fram, men da blir munnvikende nedadgående, og jeg ser sur ut. Da ble det hodet opp og haka inn, men det ble helt feil det også. Vips kom det et vindkast, og så sto håret rett til vers. Nei, dette her blir ikke enkelt!
Ny runde, og siste sjanse! Nå får det bære eller briste, og rynker være rynker, hår være hår og vind være vind. Det får da være måte på til tålmodighet fra fotografens side.
Da stilte jeg meg bare opp, tom for tanker, og prøvde å se naturlig ut. Knips, og så var bildet tatt. Ferdig med det. Resultatet ble helt greit. Vi må kanskje bare retusjere litt her og litt der?
Er det noen som sier at vi kvinner er forfengelige? I tilfelle er det helt riktig.

lisbeth.kjolberg@sa.no