Det er ikke alle damer som vet hva ansiktsserum og mineralpudder er.

Med ujevne mellomrom samles SA-redaksjonens damer til sosialt samvær utenfor arbeidstid. Et slikt hyggetreff fant sted forrige uke, og jammen tror jeg ikke vi klarte å sjokkere en utenforstående.

Tre raske dunk på utgangsdøra og jeg får hjertet i halsen.
Les mer…

Det er ikke en menneskerett å få barn, men alle barn har rett til en verdig barndom.
Det var statusoppdateringen til ei venninne av meg på Facebook denne uka, og hun er ikke alene om nettopp disse tankene. Christoffer-saken har igjen gitt opplysninger og detaljer så grufulle og sjokkerende at man angrer på å ha lest og hørt på det som har kommet fram. Men det nytter ikke å lukke øyne og ører. Det er så ufattelig viktig at det kommer fram.

Christoffer er gutten som ble sviktet av alle, skriver VGs journalist Sissel Kruse Larsen i en kommentar denne uka.
– Vi varslet ikke, vi heller, erkjenner hun og deler opplevelser og minner fra sin egen oppvekst med leserne. Og sender oppfordringen om å bry seg videre.

Jeg nekter å tro at ikke de fleste av oss har sett, opplevd eller vet om tilfeller der barn ikke har det bra. ALLE voksne må bli flinkere til å ta signaler, og ikke bare tie det i hjel det vi ser og opplever i nærmiljøet. Det vi kjenner til har vi faktisk en plikt til å gjøre noe med!
Barn som mangler matpakke stadig vekk. Søsken som må bruke samme svette stinkende gymtøy etter tur. «Urokråker» som gjør så mye ut av seg at de blir satt til side, kanskje på en krakk allerede i barnehagen. Stempel som «slem» fester seg fort og sprer seg enda raskere. Barn som «ertes», går mye alene, eller «bare ødelegger» for de andre. Eller som bare slåss, svarer læreren eller gir blanke i alt. Barn som overlates til seg selv, har unormal atferd, uforklarlige merker på kroppen eller ikke vil hjem.
Alt tilhører hverdagen – også i Sarpsborg.

Jeg har møtt igjen mennesker fra min egen oppvekst, ikke nødvendigvis personer i nær omgangskrets, men som jeg visste om – som endte som alkoholikere eller rusmisbrukere. Andre har fortalt om mishandling eller mobbing. Incest også. Enkelte har valgt bort livet. Alle var de barn en gang.. Men hvor var de voksne da?

Det slo meg her forleden da jeg sto med en brukt lyspære i handa.
I disse kildesorteringstider er det jammen ikke greit å vite.
Hjemme hos oss har vi en dunk til vanlig søppel, en for papp og papir, en rull med plastposer til å kaste plast i, og en liten rød dunk til farlig avfall, maling osv., som kommunen kommer og henter ved behov.
Glassbeholdere til å kaste farget og klart glass står på forskjellige steder, og dem benytter jeg meg flittig av.
Jeg har også et glass på kjøkkenet der jeg samler på ringer fra drikkebokser som barnebarna får. De skal brukes til proteser er jeg blitt fortalt. Ringen er veid og veier kun ett gram, men blir det mange nok som samler, blir det kilovis av det også. I tillegg bør man samle på brukte t-lysholdere har jeg hørt. Dem kan man visst blant annet lage sykler av. (Det har jeg ikke begynt med ennå).
Så er det panteflasker/bokser som skal oppbevares, både norske og svenske. De må sorteres hver for seg.
Batterier og brukte telefoner skal også kastes i egen beholder. Flere elektriske forretninger har en slik beholder har jeg merket meg.
Her i byen har man også startet et prøveprosjekt for hageavfall. En egen dunk til å kaste kvister og andre ting fra hagen. Det er kjempefint, og enkelt å bli kvitt. Men der stopper sorteringstanken i hodet på meg. Det blir alt for mange kilder å holde styr på.
Så leste jeg i en avis at Borg Innovasjon er i ferd med å utvikle en egen beholder man kan ha på kjøkkenet som rester av matfett og matoljer kan samles i. Her blir det opp til kommunen å sette opp containere på strategiske steder hvor man enkelt kan få tømt disse beholderne. Hvor skal jeg sette den dunken? tenker jeg da. I kjøkkenbenken min er det fullt!
Jeg må innrømme at jeg ble litt forundret over meg selv da jeg her om dagen sto med lyspæra i handa. Livsfarlig glass, og knuses den er det farlig for både dyr og mennesker. Det endte med at jeg kastet den rett i den vanlige søpla, men det var helt sikkert feil. Ny dunk til det, kanskje?
For å holde styr på alt lurer jeg nå på om jeg skal henge søppelsekkene opp på kjøkkenveggen på rad og rekke til de forskjellige sorteringsalternativene. Det blir mange søppelsekker, og kjøkkenet vil se ut som et sorteringsanlegg i Gatedalen. Pent blir det ikke, men jeg gjør i hvert fall så godt jeg kan.

lisbeth.kjolberg@sa.no

– Gratulerer med dagen! Hyggelige tilrop kom fra flere av mine mannlige kolleger torsdag denne uken.

Jeg hadde slett ikke bursdag, så hilsningene kom selvsagt fordi det var den internasjonale kvinnedagen. Jeg takket høflig, men skjønte ikke helt hvorfor jeg skulle gratuleres med å være av kvinnekjønn. Ikke i år heller.
Akkurat dét er vel et tegn på at generasjonene før meg har gjort jobben sin. Fordi de har kjempet for likestilling, kan jeg med hånden på hjertet si at jeg aldri har følt meg alvorlig diskriminert. Ja, det har vært slengkommentarer og det jeg har opplevd som merkelige forventninger, men jeg har vært utstyrt med selvtillit nok til å ta lett på det og kreve min rett med selvfølgelighet. 

Jeg har egentlig aldri sett på det som diskriminering.   Det har heller vært uttrykk for at de som har kommet med slikt har vært håpløst gammeldagse. Årsaken er vel at dette har vært enkelttilfeller, mens resten av omgivelsene slett ikke har hatt slike holdninger. Og her sier jeg ikke «heldigvis». Jeg sier: «Det skulle bare mangle!».
Fordi jeg ikke har følt kjønnsdiskriminering på kroppen, er jeg heller ingen tilhenger av kjønnskvotering. Jeg vil være sikker på at jeg får de jobbene jeg får fordi jeg er den som er best skikket til dem. Og selvsagt skal jeg ha like mye betalt som en mann i samme posisjon. Det skulle bare mangle!
Men som småbarnsmamma kjenner jeg selvsagt den dårlige samvittigheten rive i meg. Helst ville jeg tilbrakt enda mer tid med datteren min, og jeg har respekt for dem som velger en hjemmetilværelse i årene barna er små, framfor karriere og god økonomi. Men jeg ser ingen grunn til at det skal være barnets mor som gjør dette. Det kan jo like gjerne være faren. Det skulle bare mangle!

I dag er det 10. mars. La det være en lørdag i likestillingens tegn. God manns- og kvinnedag alle sammen!

Det sies at veien til mannens hjerte går gjennom ganen.

Men herved kan jeg berolige alle som mislykkes med 1-2-3-kaker fra Toro: Det er håp om å finne en partner likevel!
Hadde mannen min vært ute etter kokkekunstene mine, burde han lagt beina på nakken første gang jeg inviterte han på mat. I en pizza for to greide jeg nemlig å stappe fire pakker tørrgjør i bunnen. Årsak: Oppskriften sa 50 gram gjær og på hver pakke tørrgjær sto det 12 gram. Jeg fikk aldri med meg den lille skriften som forklarte at hver pose tilsvarte 50 gram gjær…
Gutten var høflig, gapte rekordhøyt og nevnte ikke pizzaens monsterbunn med et ord.

Like stillfaren var han ikke da jeg et par år senere skulle bake sjokoladekake til mine syklubbvenninner. Alle forberedelser gikk strålende denne ettermiddagen. Trøbbel ble det først da sjokoladekremen skulle lages. Jeg rynket panna i det jeg leste at det skulle være kaffe i kremen. Pussig, tenkte jeg. Kaffe? For sikkerhets skyld ringte jeg både venninnen som hadde gitt meg oppskriften og mamma. De forsikret meg begge om at det var helt vanlig med kaffe i glasur.
Jaja, tenkte jeg, fortsatt litt skeptisk. I det jeg grep etter en kvartkilo kaffepose i skuffen, sukket jeg litt. Kokmalt? Hadde det nå enda vært filtermalt. Jeg tok to romslige spiseskjeer, slik oppskriften sa, og blandet det med resten av ingrediensene. Med ren makt fikk jeg smurt den knudrete, tørre massen utover kakebunnen.
Jeg glemmer aldri ansiktsuttrykket til mannen min i det han kom hjem. Han kikket lenge og vel på kremen som ikke var slett og silkemyk, men full av små spisse «kaffefjelltopper».
– Kaffen skulle jo selvfølgelig vært ferdig kokt og F-L-Y-T-E-N-D-E, forklarte han.
Han var likevel omsorgsfull nok til å ville spare meg for latter og kom med følgende bønn i det han forsøkte å spa kremen av kaka:
– Kanskje vi skal la denne kaffekremen forbli en hemmelighet bare mellom oss to?

Geografi er gøy. Men i Norge er jeg håpløst bortreist.

Det er quizkveld og konkurranseinstinktet har våknet. Vi … skal … vinne!!!
Så kommer spørsmålet. Nevn fire byer i Telemark.
Stillhet. Mer stillhet. Telemark? Ja, hvor ligger det igjen ….eh … mellom Buskerud og …?
Det eneste som faller ned i hodet mitt er Bø Sommarland. Dessverre står det faktisk like dårlig til med Telemark-kunnskapen til resten av quizlaget. Har Telemark kystlinje, undrer vi?
Fire byer i Telemark er Kragerø, Porsgrunn, Notodden, Rjukan og Skien. Og det er flere. Åtte faktisk! Men det ble 0 poeng for vårt lag.
Utover kvelden blir det bare verre. Byer i Hordaland utenom Bergen? Administrasjonssentrum i Finnmark? Hjelp!

Kvelden endte ikke overraskende i tap. Men dette er dessverre ikke eneste gang jeg har kommet til kort i norsk geografi. Lenge gikk jeg i troen om at fotballaget Nybergsund var svensk. Nybergsund høres jo definitivt svenskt ut. En god kollega er oppvokst ved en fjord på et fjell. Dessverre husker jeg aldri helt hvor. Vest er vest, sier jeg mens kollegaen rister oppgitt på hodet og mumler om østlendinger…

Halvøyer i Russland, elver i Australia, amerikanske stater og fjelltopper i Asia – de kan jeg ramse opp uten trøbbel. Geografi er jo morsomt! Så hvorfor er jeg håpløs på eget land?

Noe trøst finner jeg i at jeg slett ikke er alene om å kjenne mitt land dårlig. For når jeg har testet Telemark-kunnskapene til venner og kolleger har jeg møtt en del blanke ansiktsuttrykk.
Nå ønsker jeg meg et stort norsk kart. Så får målet for 2012 være å lære seg fire … nei, si to, byer fra alle fylkene (som det for øvrig er 19 av) …

Smaken er som baken, men trenger den være sær?

– Ikke si æsj. Du må smake før du sier at du ikke liker noe. Akkurat det ble jeg nøye oppdratt til av mine foreldre, og har gjentatt det samme for mine egne barn. Vel, prøvd…

For bare så det er sagt: Det er ikke like enkelt som det høres ut. En ting er å styre egne matlyster og vaner, men verre blir det når familien vokser.

Godt er det i hvertfall med alle triksene, for det er overraskende hva små morsomheter, nye navn, annerledes fasong, farge eller kombinasjoner kan gjøre for å påvirke matlysten. «Knasepotet» er for eksempel mye mer spennende og passende navn (synes vi) enn vannkastanjer.
Fisk spiser vi sjelden hjemme hos oss, vi spiser heller torsk, laks eller sei, da går det nemlig med i en fei. Har du forresten tenkt på at pepperkakehjerter og andre former kan gi fisk, grønnsaker og pålegg en ny spennende spiselig fasong? Her er flere:

«Pølseansikt» får (nesten) alle ungene til å skrape tallerkenen i barneselskap: Stappeansikt, to potetringer til øyne, en pølse til smil, og potetflak til ører.

Selv har vi aldri prøvd, men noen dråper konditorfarge gjør pastaen eventyrlig eller skrekkelig, til stor fryd for små munner. Eller hva med en ny pastavri: Spagetti gjennom pølsene?

Kreative middagsløsninger er ok innimellom, og bortsett fra at jeg spiser brødskive med brunost og rød paprika på, er jeg nok mer tradisjonell når det gjelder brødmat. Det er derimot ikke ungene. Sist helg gikk jeg forresten rett i æsj-fella. Da jeg så hva yngstedatteren hadde valgt på brødskiva, det var nemlig i overkant mye, bare glapp det ut av meg: Æsj!! Og jeg som ikke hadde smakt engang: Brødskive med sjokade, «toppet» med en skive kalkunpølse og sylteagurk! Mange bedre, men noen verre?