Kom ferdig trimmet på jobben i dag igjen, gitt.

Tre kvarter senere enn planlagt, selvsagt. Årsak: Forfengelighet. Ikke min egen, for det er lenge siden jeg forsøkte meg på noe mer enn litt mascara, en hårstrikk og en ustrøket bluse. Det to år gamle avkommets forfengelighet, derimot, skaper stadig forsinkelser på morrakvisten.
I min barnløse fortid så jeg alltid på småjenter med ballerinakjole og gummistøvler på vei til barnehagen med et beundrende blikk. Jeg syntes de var så sjarmerende og håpet at mine framtidige barn ville få slik artig, bohemsk klessans.
Så kom min egen unge. Hun tilbringer gjerne tid foran det speilkledde skoskapet i gangen. Utfordringen er at smaken ikke er helt forenlig med mammas. Ei heller med vind- og værforhold. Fargene skal være så sterke som mulig og plagget skal aller helst skal ha en gigantisk Hello Kitty-logo.
Forfengeligheten resulterte i et halvtimes raserianfall med knyttnever og joggesko hamrende i parketten i dag morges. Det var ikke snakk om å ha verken jakke eller boblevest utenpå fleecejakken med rosa hjerter på.
Så da jeg til slutt kunne plassere meg bak rattet, var det med hektiske roser i kinnene og fuktig nakke. I baksetet satt en illsint liten frøken. Med boblevest. Mamma vant denne gang.
Sist måtte jeg gi tapt. Da var det nemlig en gul, nedarvet halterneck singlet med Hello Kitty-figur i paljetter som absolutt skulle på. Til slutt fikk jentungen ha den på – utenpå en blå pologenser. Det antrekket var i hvert fall ikke helseskadelig.
Da jeg luftet min frustrasjon for en kollega stilte hun spørsmålet: «Er dette en typisk jentegreie?» Vi konkluderte vel med at jo, det er det nok. Men mens jeg skriver dette, husker jeg at jeg har sett en del smågutter i Spiderman-kostyme langt utenfor karnevalssesongen. Det er vel neppe mødrene som har bestemt de antrekkene.
Sånn sett er kanskje ikke hjertejakker og Hello Kitty-dilla det verste å hanskes med. Men jeg gruer meg litt til tenårene.