Når gamle damer skal ta portrettbilder, sier det seg selv at det er en stor utfordring for den som skal ta bildene.
Da damene i denne spalten skulle nettopp det, ble det en tålmodighetsprøve for vår fotograf Jarl Morten, i hvert fall når det gjaldt undertegnede.
Når håret gråner, smilerynkene sprer seg over hele ansiktet, og øyelokkene dekker halve øyet, hjelper det ikke bare å freshe seg litt opp, nei, da må utseendet planlegges nøye. Noen ganger skulle jeg ønske at jeg kunne ha på meg briller når øyensverten skal på, men det sier seg selv at det er en umulighet.
Etter første runde med fotografering var jeg svært dårlig fornøyd med resultatet. Øynene ble to streker da øyelokkene var tunge, smilet ble svært kunstig, og dobbelthaka ble veldig framtredende. Da var det jeg senere måtte spørre fotografen litt forsiktig være så snill å ta nye bilder?
- Klart det, svarte han som en selvfølgelighet. Jippi!
Ny oppstilling ble det på en forblåst dag. Jeg forberedte meg først og fremst på å holde øynene svært åpne.
- Du skal da ikke STIRRE inn i kamera, kom det fra han, du må være naturlig. Hjelp, tenkte jeg, nå forsvinner øynene igjen. Da ble det å holde munnen igjen så ikke smilerynkene kom så veldig fram, men da blir munnvikende nedadgående, og jeg ser sur ut. Da ble det hodet opp og haka inn, men det ble helt feil det også. Vips kom det et vindkast, og så sto håret rett til vers. Nei, dette her blir ikke enkelt!
Ny runde, og siste sjanse! Nå får det bære eller briste, og rynker være rynker, hår være hår og vind være vind. Det får da være måte på til tålmodighet fra fotografens side.
Da stilte jeg meg bare opp, tom for tanker, og prøvde å se naturlig ut. Knips, og så var bildet tatt. Ferdig med det. Resultatet ble helt greit. Vi må kanskje bare retusjere litt her og litt der?
Er det noen som sier at vi kvinner er forfengelige? I tilfelle er det helt riktig.

lisbeth.kjolberg@sa.no