Hva er oddsene for at man punkterer samtidig som sin egen mor, og sniker foran henne i veihjelpkøen?
Søren, punktert hjul på ettermiddagen, når man helst vil rett hjem fra jobb. Ringer hjem. Bare telefonsvarer. Ringer mamma.
– Du, altså, har du to minutter?
– Det passer litt dårlig nå, du skjønner jeg står her langs veien med flatt dekk!
Er det mulig!
- Men ring NAF, da får du raskt og greit hjelp, råder mamma.
En halv time senere kommer en blid, pratsom og godt voksen kar med stor bil. Han kan fikse hjulet!
– Men du skjønner, egentlig var jeg på vei et helt annet sted, forteller han, og sier adressen til der jeg vet at moren min står og venter, sikkert en smule utålmodig.
Der og da kan jeg jo ikke be mannen snu og kjøre en helt annen vei for å hjelpe en annen, selv om det er min egen mamma. Kanskje har hun fått skiftet dekk i mellomtiden også?
Først dagen etter får jeg hennes historie. Hun hadde ringt NAF først og fått et kjapt ja til hjelp. Ny telefon.
– Du må nå nok vente, det haster mer med en som står her i Sarpsborg og har punktert! (søsteren min gjettet at det var meg. )
Ny telefon fra NAF. En velvillig kar melder seg.
– Æ kan komme med en gang, tilbyr karen på linja.
– Hvor kommer du fra, da, spør mor.
– Fra Alta, svarer han.
– Nei, jeg mener hvor kjører du fra nå, sier mor.
–Fra Alta, vel, sier han, og ler sammen med moren min da det viser seg at oppdraget han har fått tildelt i Østfold er 23 timers kjøretur unna.
Ny telefon. Nå fra Moss. Han kommer! Ny telefon. Nei, han må ordne en motorstopp først. Ny telefon. Han kan ikke komme likevel- – det må tauing til.
Ny venting ved telefonen.
Først tre timer etter første samtale så svinger en blid, pratsom og godt voksen kar opp hos henne, reparerer dekket, og jammen hilser han ikke fra meg også!