Prøver man for hardt å imponere, ender det gjerne med det motsatte.

Det fikk jeg virkelig merke i lunsjpausen en dag. Nylig hjemkommet fra en helg i Storbritannia, tenkte jeg at jeg for én gangs skyld skulle bidra litt til den evige sports-praten her på huset.
– Vi bodde på samme hotell som et fotballag som visstnok er ganske kjent, skrøt jeg.
– Jeg har aldri hørt om dem, men de het et-eller-annet Friday.
Responsen uteble ikke:
– Hæ? Det finnes ikke noe slikt fotballag. Er du sikker på at du ikke blander sammen med at du har vært og spist på TGI Fridays? skrattet kollegene.
Så kommer det fra én:
– Sheffield Wednesday, derimot, er jo en kjent klubb.
Latteren runget såpass høyt at det kun var et fåtall som fikk med seg at jeg nikket:
– Jo da, det var det laget jeg mente. Takk for hjelpen.
Noen minutter senere kom de vantro spørsmålene:
– Var det virkelig det du mente? Har du aldri hørt om dem før?
Selv de kollegene jeg hadde trodd visste like lite om sport som meg, hoverte. Og i flere dager senere ble jeg møtt med lattermilde snøft:
– Sheffield Friday, du liksom!
Problemet er vel at jeg selv sliter med å se humoren her. For meg er det nemlig helt logisk:
Det var snakk om en fotballklubb med en ukedag i navnet sitt. At mine sportsinteresserte samtalepartnere ikke skjønte hva jeg snakket om, synes jeg fremdeles er like rart.
Moralen er vel at når samtalen dreier seg om ting man ikke har peiling på, er det best å holde kjeft. Lytte og lære. Å stille spørsmål slår nemlig heller ikke alltid an. Det oppdaget en kollega med omtrent like høyt kunnskapsnivå om sport som meg da hun spurte om forskjellen på bandy og innebandy.
Og for all del: Still ikke spørsmålstegn ved de mer kunnskapsrikes rett til å gjøre narr av deg. Enkelte logiske sammenhenger vil de nemlig aldri se.