I det siste har hjernen min blitt fylt med kunnskap jeg håper siver fort ut igjen.

Jeg ønsker nemlig å gjøre plass til fakta om helt andre ting enn lakkbeskyttelse og parkeringssensorer bak de blonde tufsene.

Familien min har en stund vært i bilkjøpsmodus. For familiens mannlige medlem har det ført til lysende øyne, siklende munnviker og voldsomme, orale utbrudd om tripcomputere, hestekrefter, utstyrspakker og dekkdimensjoner.
For den eldste av familiens kvinnelige medlemmer har det ført til et stadig sterkere ønske om ørepropper.

Jeg er nok ikke blant de mest jålete og «damete» damene, men når det gjelder temaet bil oppfyller jeg alle fordommene om blonde jenter: Fargen er stort sett det eneste jeg kan bidra med når noen ber meg beskrive en bil. For én gangs skyld har jeg derfor gitt mannen min carte blanche.
– Kjøp hva du vil! Det eneste jeg krever er at den ikke har automatgir, utbasunerte jeg forleden.
Selvsagt fant han mange flotte biler MED automatgir, også måtte jeg involvere meg likevel, for å forklare hvorfor jeg ikke ville ha automatgir (det er forresten fordi jeg regner med at jeg da aldri tør å kjøre en bil med manuelt gir igjen).

Så for første gang beklager jeg meg over at mannen min er så demokratisk anlagt at han gjerne vil jeg skal delta i alle avgjørelser som har en viss betydning for familieøkonomien. Siden han er så interessert, kan han vel bare finne fram til den beste bilen og spare meg for stadige linker til bruktbilannonser og høytlesning av biltester der jeg ikke klarer å oversette halvparten av uttrykkene likevel!

Når disse linjene leses, kjører vi endelig rundt i et nyinnkjøpt, rullende vidunder. Sannsynligvis har den det jeg ser etter i en bil: Girkasse, ratt, fire hjul og et håndbrekk. Også en fin farge, da. Så da synes jeg det er stas, jeg også.