Datterens hund, Luna, har en god venn i nabolaget. Det er katten Pelle. En stor, oransje, raggete hannkatt som bor tvers over gata.
Hver dag kommer han for å slå av en prat med Luna, men i god avstand fra der hundens bånd ender.
Ikke vet jeg hva de snakker om, men gode samtaler må det være, for det samme gjentar seg hver dag, der de sitter og ser hverandre inn i øynene. Når katten ikke gidder å sitte rolig mer og går sin vei, blir Luna lei seg, ser langt etter den, og kommer med noen spede bjeff.
En dag lurte Pelle fælt, for Luna kom ikke ut i gården som vanlig. Hun hadde nemlig pådratt seg en ørebetennelse etter en vel kraftig pelsklipp. Flere dager lå hun syk inne og måtte ha antibiotika-behandling.
Pelle satt tålmodig og ventet, men ingen Luna dukket opp. Den tredje dagen ble katten overmodig. Da utgangsdøra plutselig åpnet seg, smøg like godt Pelle seg langflat og forsiktig inn i huset.
Der lå Luna rett ut på kjøkkenet, i hundesenga si, med febervåte øyne. Hun orket så vidt å løfte på ørene da hun fikk øye på katten. Pelle satte seg ned og tittet trist, og kom sikkert med noen trøstende «ord» før han smatt ut igjen. Årsaken til fraværet var oppklart.
Ikke vet jeg hvordan man tolker denne litt spesielle dyrehistorien, men de firbente har vel også en slags omsorg for hverandre. Eller kanskje var det nysgjerrigheten som rett og slett ble for stor for Pelle? Ganske utrolig, i hvert fall, for aldri har katten tidligere turt å gå inn døra som huser tre barn og en middels stor hund!
Da Luna ble frisk igjen, var Pelle på plass, og de kunne fortsette med å ha fine stunder sammen.
Jeg skulle like å vite hvordan dyr kommuniserer seg imellom. Samtalen går vel neppe om vær og vind som vi gjerne snakker med naboen om sånn i forbifarten. Men kanskje de har noen gode sladrehistorier om dyra i nabolaget som de deler med hverandre?
Ikke vet jeg, men søtt er det uansett.
lisbeth.kjolberg@sa.no